Caroline Slotte

Stemmen innenfra – den skrivende kunstneren

Når jeg skriver om min egen kunst sitter jeg ofte igjen med følelsen av at tekst og verk ikke riktig møtes. De frastøter hverandre som like poler fra to magneter, og glir fra hverandre som om de var styrt av en usynlig kraft. Det er bare når jeg anstrenger meg som mest, og bare i korte øyeblikk, at jeg får teksten og verket til å møtes, side om side.

Likevel er det nettopp her, i søkingen etter tilfredsstillende verbale motparter til den kunstneriske prosessen, at jeg ønsker å stoppe opp. Jeg har lett etter en stemme som virkelig sier det jeg mener, en røst som jeg kan kjenne igjen som min egen indre stemme, min uartikulerte tankes røst. Det har fengslet meg så til de grader at det har blitt et av de viktigste områdene for meg å utforske i stipendiattiden.

Å eksperimentere med tekst

De siste tre årene har jeg deltatt i Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, det kunstneriske motsvaret til universitetets doktorgradsprogram. Jeg er tilknyttet Kunsthøgskolen i Bergen, Avdeling for Spesialisert kunst, med prosjektet Second Hand Stories. I tillegg til det kunstneriske arbeidet inneholder prosjektet også en tematisk undersøkelse av et tilbakevendende tema i min kunst: forholdet mellom minner og objekt i den menneskelige erfaringsverdenen.

Sett i et internasjonalt perspektiv legger det norske stipendprogrammet spesielt stor vekt på den kunstneriske delen av prosjektet. Utvikling av kunstnerisk kompetanse på høyt nivå er et uttalt mål. Ut over det kunstneriske sluttresultatet forutsetter en gjennomføring av stipendprogrammet at man kan fremvise «kritisk refleksjon». Programmet er under utvikling og det eksisterer en ganske stor åpenhet rundt både formen og innholdet i refleksjonsdelen. For den enkelte stipendiat innebærer denne åpenheten en mulighet – ja, det kan til og med tolkes som en slags oppfordring – til å eksperimentere med tekst og undersøke ulike former for skriftlighet. Hva slags tekst gir mening i forbindelse med mitt prosjekt? Hva kan jeg som utøver spesifikt bidra med gjennom å skrive? Og hvordan, med hvilke stemmer eller genre, kan dette gjøres på best mulig måte?

Min innstilling som skrivende kunstner er at jeg både kan og bør få sagt noe om arbeidet mitt, som ingen andre kunne ha gjort. En tekst vil alltid være påvirket av skribentens utgangspunkt. Når vi kunstnere skal formulere oss om et pågående prosjekt (noe som ofte er tilfelle, selv i ikkeinstitusjonelle sammenhenger), er det ikke mulig å se bort fra det faktum at vi befinner oss midt inne i det vi sier noe om. Og da ville det vel være rart om det ikke påvirker skrivingen vår. Ja, burde ikke hele poenget være at kunstneren i kraft av sitt indre perspektiv kommer frem til en type kunnskap som den med et mer distansert blikk ikke har?

En stum indre dialog

For meg har tanken på tekstens mulighet til å redusere avstanden mellom betrakter og kunstverk vært en ledestjerne. Det skriftliges rolle i stipendiatprosjektet mitt har uttrykkelig vært å skulle øke tilgjengeligheten, føre det visuelle, konkrete resultatet nærmere betrakteren og samtidig nærmere meg selv.

Målet mitt har vært å skrive opp et område – å blottlegge og belyse et tematisk rom – som jeg nok befant meg i allerede ved begynnelsen av prosjektet, men som likevel fremstod for meg som dunkelt. «Nærhet» har vært et stikkord og det skriftlige arbeidet har fungert som en slags nærlesning av den skapende prosessen. Jeg har strevd med å forsøke å gjenfortelle hendelser som vanligvis befinner seg utenfor den språklige sfæren, prosesser som foregår i stillhet.

Jeg har etterstrebet en større forståelse for det jeg gjør i arbeidet mitt, og hvorfor jeg gjør det. Når det da høres ut som om jeg tidligere ikke visste hva jeg drev med, så ligger det noe i det. Kunstproduksjonen består av en mengde små og store avveininger, både når det gjelder praktiske utfordringer og idémessige, tematiske problemstillinger. Noen ganger virker det som om avgjørelsene skjer lett og spontant, men like ofte blir de tatt etter grundige avveininger. Felles for disse avgjørelsene er at prosessen vanligvis skjer i stillhet, avgjørelsene tas i en stum indre dialog. Å sette ord på denne hendelsen er en effektiv måte å bringe dem opp til et nytt bevissthetsnivå, gjøre dem synlige. Jeg ser på denne måten at skrivingen i prosjektet mitt i stor grad har handlet om å gjøre allerede eksisterende, men ennå uformulert kunnskap tilgjengelig.

Sjangervariasjon

I arbeidet med teksten og skrivingen har jeg forsøkt å være lyttende, nysgjerrig og tillatende. Jeg har vært på jakt etter berøringspunkter mellom det jeg prøver å beskrive (kunstverkene, skapelsesprosessen), og hvordan jeg beskriver det (min stemme). Jeg har fordypet meg i tematikken, og hatt tillit til at intuisjonen min leder undersøkelsen videre. Dette har ført til at deler av teksten har fått det samme utgangspunktet som kunsten, den har altså nærmest blitt skjønnlitterær. Jeg har eksperimentert med flere ulike tekstsjangre, latt selvbiografiske tekstfragmenter gå i dialog med mer diskuterende, analytiske utlegninger, og latt konkrete verks- og prosessbeskrivelser stå sammen med poetisk ladede stemmer.

De ulike nivåene i den kreative prosessen har blitt synlige ved at jeg har latt teksten få bli til spontant. Å innta en tillatende holdning til de tekstlige resultatene, er en effektiv måte å forsere skrivesperre. Samtidig tyder min erfaring på at denne metoden gjør det mulig for intuisjonen å virke i skrivingen – på samme måte som den virker i det kunstneriske arbeidet. Skrivingen blir ikke nødvendigvis automatisk ufokusert bare fordi den ikke er styrt av intellektet.

Den akademiske distansen er naturligvis uunnværlig når saklig begrunnede opplysninger skal formidles og når stringente intellektuelle resonnementer skal utvikles. Men når det gjelder å beskrive en kunstnerisk prosess troverdig, kommer den tradisjonelle vitenskapelige teksten etter min mening til kort. Kravene til objektivitet, entydighet, klarhet og logisk rekkefølge, har de facto lite til felles med drivkreftene i det kunstneriske arbeidet. Årsakene til, og arbeidsmetodene i kreativ virksomhet, er mer mangefasetterte. På samme måte som det i kunsten finnes rom for det irrasjonelle, surrealistiske og tvetydige – alt det inkonsekvente og komplekse i den menneskelige væren – bør det finnes rom for det uforklarlige i tekster som skal beskrive kunstprosjekter. Derfor er et av mine kraftigste argumenter for bruken av andre tekstsjangre, i tillegg til den akademiske, at måten man skriver på er avgjørende for hva man kan si. Den kunstnerlige prosessen krever tekstsjangre som er mer føyelige og som ligger tettere opp mot skapelsens egen natur.

På sporet av skapelsens kjerne

Teksten i et kunstnerisk utviklingsarbeid skal blant annet gjøre den kunstnerisk-praktiske utforskningen, det vil si den kunnskapsproduksjonen som skjer på verkstedet, atelieret eller i studioet, begripelig for allmennheten. Men er da en intim, litterær eller poetisk tone virkelig gangbar i det endelige skriftlige dokumentet? Slik kravet til den «kritiske refleksjonen» er formulert per i dag, er svaret nei. I det endelige dokumentet er det forventet at stipendiaten skal markere sin posisjon i en relevant nasjonal og internasjonal sammenheng, redegjøre for prosjektets bidrag til utviklingen av området og påvise kritisk refleksjon i forhold til arbeidsprosess og sluttresultat (se kunststipendiat.no). Indirekte forutsetter alle disse problemstillingene at skribenten etablerer en viss avstand mellom seg selv og prosjektet. De krever en viss grad av distanse i den språklige behandlingen og de impliserer bruk av referanser utenfra. Valget av medium og form kan sies å være fritt, men i realiteten dikteres tekstsjangeren ganske langt av de nevnte kravene over.

Når jeg likevel har valgt å oppholde meg i en tekstuell undersøkelse, som i sin subjektivitet i stor grad befinner seg utenfor det stipendprogrammet forutsetter, er det selvfølgelig fordi det gir meg noe. Jeg har kommet på sporet av en type skriving som fungerer som en læringsprosess, samtidig som en fri innstilling til tekstsjangrene og aksepteringen av en personlig fortellerstemme avgjort bringer meg nærmere selve skapelsens kjerne. Hvis jeg som kunstner skal se noen grunn til å uttrykke meg i ord, så er dette noe jeg ikke vil miste taket på.

Publicerad i BILLEDKUNST  7/2010
Oversatt fra svensk av Eva Løveid Mølster

 

 


loader